HJEMREISEN

Dette blir mest sannsynlig det (nest) siste innlegget jeg skriver på denne bloggen. Bloggen legges ikke ned, sånn at andre lærlinger som skal ut og reise kan lese og finne ut hvordan jeg og resten av gruppa hadde det sammen.

Hjemreisen tok drøyt 10 timer. To timer med buss til Heathrow, to og en halv time der, to timer på flyet, en halvtimes venting på bagasjen og tre timer hjem med bil. Heldigvis fikk jeg sove hjemme hos mamma og pappa fra lørdag og søndag, så jeg fikk hvile litt før kjøreturen hjem. En ellevill lang reise fra England til Norge, men den er så absolutt verdt det. Samtidig var det hardt å forlate 10-15 varmegrader med 10 minusgrader.

Dette var den dagen vi gruet oss så utrolig mye til, men samtidig gledet vi oss veldig til å komme hjem. Dette er dagen vi får komme hjem til familie, venner og for noen kjærester, etter 100 dager borte fra våre kjære. Samtidig har vi bygget oss et nettverk, fått venner og minner for livet vi er nødt til å forlate. 

Det var  veldig vemodig da jeg gikk ut av Bournemouth Collegiate School sine dører for siste gang sist onsdag og vite at det var det. Heldigvis hadde jeg en prat med sjefen for skolen som sa "I want you back one time", noe som forteller meg at jeg i alle fall har gjort noe riktig de 12 ukene jeg jobbet der.

Så var det å ta farvel med vertsfamilien som jeg har bodd hos, som har tatt vare på meg og vært helt fantastiske. Tro meg, det var heller ikke enkelt.

Verst av alt var da gruppa sa hade og den siste klemmen ble gitt. Smilene forsvant. Tårene rant. Vi skulle splittes.

Takk for alt så langt, jenter. Dere har vært fantastiske og gjort oppholdet til en stor, stor suksess og sammen har vi laget minnet for livet.

Takk.















Vi ses igjen, en gang.

Utakknemlige skoleever? Garantert!

Etter å ha jobbet på en privat skole her i 12 uker, har jeg lagt merke til mange forskjeller og likheter i forhold til den skolen. Det er også en boarding skole, noe som betyr at det er internasjonale studenter som bor på skolen. Kall det gjerne et internat. Foreldrene sender barna sine fra for eksempel Kazakhstan, Saudi Arabia, Tyskland, Brasil og Sør Korea, for å gå på skole i England. Foreldrene til de engelske skolebarna sender også barna sine på tvers av landet for å gå på private skoler, i dette tilfellet for å bli best i den idretten de driver med. Det er ikke gratis, det kan jeg love dere. Hadde et politisk parti i Norge tatt opp dette som en mulighet, hadde det garantert blitt krig.

Det er ikke dette innlegget her skal handle om, men heller hvor utakknemlige dagens skoleelever faktisk kan være. Det er kanskje den største likheten med norske skoler. Den fungerer på to helt forskjellige måter, men holdningene til elvene er ganske like. Til tross for den berømte skoleuniformen, som støttes sterkt av meg.

Her om dagen overhørte jeg en samtale med en elev og en lærer inne på kontoret jeg jobber. Eleven kom stadig for sent til timene om morgningen, hadde generelt sett mye fravær og hadde noen dårlige karakterer. Grunnen til at det var sånn, forklarte hun enkelt: jeg gidder ikke fordi jeg ikke vil ha det ene faget. Dessuten fikk jeg en karakter i det, på dette nivået i fjor, så hva er vitsen? Jeg merket jeg egentlig ble litt smått provosert. Foreldrene dine betaler tusenvis av kroner for at du skal få gå på denne fantastiske skolen og kjører deg hver dag til skolen i en bil godt over millionen for at du ikke skal gidde å gi en innsats i livets nøkkel til det gode liv?

Det fikk meg til å tenke på da jeg gikk på ungdomsskolen, spesielt videregående. Vi er såpass heldige at vi har gratis skolegang i Norge. Vi har flinke lærere som jobber livet av seg for at du skal få den beste hjelpen du kan få, og får langt mindre betalt for jobben de gjør, enn det de fortjener. Likevel hadde vi en god del elever, hvert fall på videregående, som hadde vanvittig mye fravær og kom og gikk akkurat som de ville.

- Sorry, kunne ikke komme på fremføringen i går. Måtte på jobb skjønner du

- Sorry at jeg er sen, men jeg forsov meg (eleven kom på slutten av skoledagen)

- Hva er vitsen med å lære ting jeg ikke får bruk for?

Dette er noen av unnskyldningene som kom for å ikke dukke opp på skolen, for å misbruke en skoleplass noen andre hadde satt mer pris på og en fin unnskyldning for å ikke komme på fremføringen du og fire andre har jobbet med i flere uker. Utakknemlige, det er det dere er. Det er bare så synd at svært få forstår verdien i skolen. At så mange ikke skjønner at skolen er nøkkelen til det gode liv. Ingen utdanning, så er du så å si stuck i Norge. Du får dessverre nesten ikke jobb. De var medlem av Facebook-gruppen til klassen, men de var så uinteresserte at en av de få dagene de virkelig klarte å komme på skolen tidsnok fra morgningen av, så var skolen stengt.

Det er greit, du har kanskje ikke bruk for alle brøkene, prosentene, X'ene og Y'ene du regner i matte eller om alle de religionene dere har i RLE. Eller hva som skjedde i Norge og verden for X antall år siden. Mest sannsynlig ikke. Likevel er det her du må jobbe for å oppnå de gode karakterene, for å få studere videre på høgskoler og universiteter for å få studere det du virkelig vil. Det er ganske synd at denne drømmen mest sannsynlig går i tusen knas, fordi du ikke gadd å lese til RLE-prøvene, fordi du mente du ikke hadde bruk for det. Vel, i dette tilfellet hadde du kanskje bruk for det?

Den dag i dag bruker alt for mange ungdommer tiden på å klage. Klage på for mye lekser, at de ikke har tid og at de rett slett ikke orket å drive med skolearbeid i helgen som var, fordi de var fyllesyke. Men mest av alt klager folk på press. Det er ikke mer press på deg, enn det du legger på deg selv. Been there, done that. Du klarer det presset på skolen enkelt, hvis du dropper for eksempel en fotballtrening, en fest eller hva det skulle være og heller prioritere skolearbeid, prøven, prosjektet, tentamen og eventuelt eksamen du har neste uke. Dette går enkelt og greit på oppdragelse og disiplin.

Dessverre har jeg også vært blant de som har vært utakknemlige. Blant de som heller prioriterte fotball, jobb og liknende, fremfor lekser og pugging til prøver. Jeg hadde toppresultater på skolen helt frem til jeg fikk min første PC og all tiden gikk til denne maskinen. Ganske kjapt gikk karakterene til bunn og jeg fikk heller ikke "tid" til lekser. Heldigvis har jeg strenge foreldre som forventet gode karakterer og lite fravær på skolen. De ga meg konsekvenser hvis jeg ikke leverte på skolen. Konsekvenser i form av mindre frihet. Takk og lov skjerpet jeg meg betraktelig på videregående, fikk bedre karakterer og mye mindre fravær. Dessverre prioriterte jeg fremdeles fotball og gjorde sjeldent lekser. Jeg var en utakknemlig drittsekk som kunne gjort det mye bedre på skolen, hvis jeg virkelig ville.

"Arbeidsgiveren driter jo i karakterene dine uansett da, de ser bare på fraværet", er ofte en unnskyldning. Det er sant, fraværet er viktigst, men ikke tro at karakterene også sier veldig mye om deg. Har du kun stryk, toere eller treere på vitnemålet, så betyr det at du ikke har gjort en eneste innsats omtrent. Du har gitt mer eller mindre blanke fanden i skolen. Har du flest firere på vitnemålet betyr det at du gir noe innsats og at du jobber bra. Har du femmere og seksere, så viser du at du jobber hardt, målbevisst og at du er en vinner. Hvis en jobb står mellom deg og en annen, med samme mengde fravær, begge har fagbrev og så å si lik arbeidserfaring, men konkurrenten din har bedre karakterer enn deg - beklager kompis, men da får du dessverre ikke jobben.

Gjør dere selv en bjørnetjeneste og prioriter skolen. Se verdien og tenk på egen fremtid. Jeg er fullt klar over at flere av verdens mest kjente grundere ikke har utdanning selv, men vær realistisk - dette er noen få, av flere milliarder mennesker. Sjansen for at du er like heldig, er langt fra garantert.

Vær litt mer takknemlig og gjør litt mer innsats i skoletimene, enn du har planer om å gjøre på festen du skal på i helga hvor du  mest sannsynlig ender sørpe drita og du ikke har peiling på hvor du er.

Tro meg, det gir resultater på lang sikt. Vær takknemlig og sett pris på det.

 



Tusen takk - tre uker igjen

Jeg vil med dette skrive et litt annerledes innlegg enn jeg pleier. Nå er jeg snart ferdig med utenlandsoppholdet mitt og jeg vender snart hjem til Norge, etter 14 fantastiske uker i England. Bournemouth er desidert en av de fineste byen jeg har sett og opplevd, så langt i livet. Med kun et par uker igjen her borte, kan jeg se tilbake på en ekstremt bra tid.

Jeg vil gjerne takke noen spesielle personer for muligheten jeg har fått. Jeg ønsker å takke Hege og Pål i Internasjonalt Servicekontor for denne fantastiske muligheten. Jeg ønsker å takke Samanhta Lynk, kontaktpersonen min her borte. Jeg ønsker å takke resten av gruppen for en fantastisk tid sammen og det har vært helt utrolig å bli kjent med disse fabelaktive jentene. Jeg ønsker å takke Bournemouth School of English for to fantastiske uker, da jeg selv satt bak skolebenken i starten av oppholdet. Jeg vil gjerne få takke Bournemouth Collegiate School for at jeg har fått jobbe hos dem de siste tre månedene. Jeg vil gjerne få takke Debbie Barnett, for at jeg har fått lov til å bo her hos henne denne høsten.

Jeg ønsker jeg å takke noen helt spesielle. Jeg ønsker å takke mobberne mest av dem alle. Tusen takk for de ti årene vi fikk sammen. Tusen takk for alle gangene dere kalte meg for drittunge, stygg, ekkel og at jeg var mer verdt død enn levende. Takk for alle de gangene dere stengte meg ute. Takk for all baksnakkingen. Takk for hver gang dere slo meg rett ned, hjalp meg opp, for så å slå meg rett ned igjen hver eneste dag i flere år. Tusen takk for hver trussel dere ga meg. Tusen takk for alt dere gjorde mot meg. Tusen takk for alle de sosiale problemene dere ga meg. Tusen takk for alle de traumatiske episodene jeg fremdeles sliter med. Tusen takk for de psykiske problemene dere ga meg. Tusen takk, jeg hadde virkelig aldri kommet så langt som jeg har nå, uten deres hjelp. Hvis det er noe jeg virkelig med hånden på hjerte kan si at jeg mener, så er det vel nettopp det.

Ikke minst, takk til Fylkesmannen i Oppland som støttet mitt ønske om å få reise og la til rette for dette midt i lærlingtiden.

Jeg kan se tilbake på tre måneder med fantastisk lærdom, erfaring, venner og så utrolig mye mer, som jeg aldri vil glemme. Jeg vil naturligvis også oppfordre og utfordre andre, fremtidige lærlinger, til å gjøre det samme - når deres tid kommer.

Det var en dommerkollega som lærte meg at jeg måtte skru alt det negative om til noe positivt og dra det til min egen fordel. Den beste lærdommen jeg noen gang har hatt.

Og tusen takk til dere jenter, dere er helt supre!

 

Tanker til Paris og Frankrike

I går kveld leste jeg følgende på Twitter "Hæ? Skyting i Paris? Hva skjer?". Allerede da skjønte jeg at det kom til å bli stygt. Terroren vi hadde i Norge for drøyt fire og et halvt er siden blir liten i forhold.

Fredag 13. november 2015 ble Paris, Frankrike og hele menneskeheten angrepet i et av de verste terroraksjonene som noen gang har funnet sted.

Det strømmer over kondolanser i sosiale medier, mennesker som viser støtte og solidaritet. Det er vakkert, men vi har, dessverre, også alt for mange som skriver krenkende ned på en viss religion, nemlig Islam etter gå...rsdagens hendelser.

Vi har mange religiøse grupper her i verden. Vi har for eksempel kristne, jøder buddhister, hinduister og muslimer. Også glemte jeg en, nemlig terrorisme.

Vær så snill, kjære Nordmenn og ikke minst kjære Norge. Se forskjellen på muslimer, jøder eller hvilken som helst religion det skulle være, og terrorgruppene. Alle disse asylsøkerne det er så mye snakk om for tiden, rømmer nettopp fra disse terrorgruppene, som har gjort at de ikke lenger kan bo i sine hjemland.

Ikke tenk at naboen din nedi gata, eller klassekamerater til barna dine, som er muslimer, støtter gårsdagens handlinger. Da tar du grundig feil. En viss julidag i 2011 skjedde det samme her i Norge, og da ble det bevist at at religion, hudfarge og kultur ikke spiller noen rolle for hvem eller hva som står bak terroren. Bare husk, tenk og bruk hodet før du dømmer andre, basert på terrorgruppenes handlinger.
Islam representerer ikke det som skjedde i går. Det terrorister representerer kan man ikke sette ord på, men de representerer hvert fall ikke  noen religion på noen som helst måte.

Tenn heller i dag et lys og be for Paris og Frankrike.


Pakke fra Norge

I dag er det fem uker til jeg skal hjem. Ikke tro at jeg teller ned fordi jeg har hjemlengsel, fordi jeg savner Norge eller fordi jeg rett og slett bare vil hjem. Jeg teller ned fordi jeg ikke ser frem til å forlate England. Jeg trives så utrolig godt her, både hjemme hos vertsfamilien og på skolen jeg jobber. Jeg blir behandlet så utrolig bra og med en respekt jeg ikke har opplevd noen andre steder.

Jeg gleder meg selvfølgelig til jeg kommer hjem, til jeg får se igjen venner, familie og ikke minst niesene og nevøene mine. Ikke tro noe annet. Det vanskeligste med å dra hit var å være såpass lenge borte fra dem. Spesielt vanskelig fra de minste. Jeg mister mye av utviklingen deres, i og med at de er i det stadiet i livet hvor de begynner å lære seg å krabbe, gå, prate (hvert fall noen ord) og så videre. Det er tross alt det første året det skjer mest.

At det kun er fem uker igjen, betyr at vi snart er halvveis i november og i den forbindelse fikk jeg i dag en liten pakke i posten, fra mamma og pappa. Innholdet var det beste som kunne være. Nemlig julebrus, selvfølgelig Hamar - uten tvil den som er best, men også mer norsk sjokolade og en aldri så liten FLAX kalender.

 

London

Forrige uke hadde jeg høstferie og ved den anledning, kom Adrian på besøk fra torsdag til mandag denne uken. Jeg møtte han på flyplassen i London og vi dro sammen inn til hotellet The Britannia International Hotel eller noe sånt, et 4-stjerners hotell litt utenfor byen. Opplevelsen av hotellet var derimot en stor skuffelse. Dusjen fungerte ikke og A/C fungerte ikke, noe som vil si at det var ganske varmt på rommet til enhver tid.  Byttet rom fikk vi heller ikke, men det betyr ikke at vi ikke koste oss for det, for det gjorde vi!

Så heldig som jeg, så tok Adrian med seg noen til meg fra Norge. I form av X antall sjokoladeplater og ikke minst god, deilig, norsk brunost. På vei hjem fylte jeg opp kofferten hans med en god del klær jeg neppe har plass til på veien hjem i midten av desember.

Slenger derfor med hundre bilder av helgen!

















































































Minigolf + videoblogg

I går reiste jeg inn til Bournemouth for å møte jentene igjen. Det var vel sånn sett på tide, siden det er ganske lenge siden sist! Vi var utrolig flinke til å være med hverandre de to første ukene, men etter at vi begynte å jobbe har det gått litt "tråere". Mye av skylden er at vi jobber forskjellig og har fri forskjellige dager. Vi er også bare mennesker, som blir både slitne og trenger å slappe av også. Alt har tross alt vært nytt for oss alle, både skole, jobb, vertsfamilie og andre ting generelt.

Vi møttes i alle fall igjen i går, spiste lunsj på The Moon, før vi avsluttet dagen med å spille minigolf. Jeg kom på 2. plass og tapte med et slag mer enn Anne Lise, men jeg var den eneste som klarte å slå hole in one.

På kvelden dro jeg hjem til Anne Lise og Henriette for å lage en video etter golfen. For oss som var der, så hadde vi det så utrolig gøy og filmet ganske mye. Vi satt, klipte og limte i flere timer før vi ble ferdig med en helt grei video.

Håper dere liker den - flere videoer kommer garantert etter hvert!







Halvveis i oppholdet

Nå er jeg halvveis inn i oppholdet. Allerede. Tiden har gått vanvittig fort. Det får meg til å tenke på alle de tingene jeg hadde lyst til å gjøre mens jeg var her og fant akkurat ut at jeg ligger langt på etterskudd. Nå har skolen jeg jobber på ferie, så det er sånn sett en perfekt mulighet til å reise rundt og oppleve Storbritannia. Planen var å leie en bil og kjøre gjennom hele øya og oppleve de mest attraktive byene og stedene. Det er bare et problem; jeg må være 25 år for å leie en bil og det betyr at jeg er nødt til å vente enda seks år før jeg er gammel nok. Tog/buss? Ikke aktuelt på noen som helst måte, da er hele poenget borte. På den andre siden sparer jeg en god del penger, hvis jeg skal skru om det negative til noe positivt.

Jeg kan heller bruke tiden på å ta det med ro, slappe av og trene. Det er ikke noen unnskyldning for å late seg mens jeg er her, i og med at jeg har tilgang til å trene gratis på gymrommet på skolen. Det er egentlig helt vidunderlig å tenke på, at jeg har muligheten til å trene gratis så mye jeg vil i hele tre måneder. Det handler bare om å utnytter tilbudet så lenge jeg har det.

 

Skulle gjerne vært her enda lenger. 14 uker er ikke lenge nok. Det er bare ikke lenge nok.

 

Uke 5 & 6

Nå er jobbsituasjonen snudd helt på hodet. Dagen etter jeg skrev at jeg ikke hadde noe å gjøre, hadde jeg et møte med ledelsen på skole jeg jobber og snakket om det. Etter det møtet, har dagene vært mer enn stappfulle og jeg har endelig noe meningsfylt å gjøre, som jeg også kan være stolt over at jeg gjør.

Forrige helg fikk jeg være med boardingelevene til Stonehenge, litt utenfor Salisbury. Stonehenge består av en sirkelformet megalittisk steinsetting, omgitt av en ringgrav og en sirkelformet jordvoll, for 4500 år siden.























Var også innom verdens nest eldste katedralkirke i samme område. Stor, gigantisk og vakker!

 







Svar på spørsmål før avreise

Jeg husker da jeg fortalte familie, venner, kolleger og andre at jeg skulle ta 14 uker av lærlingtiden min i utlandet, men at jeg ikke visste helt eksakt hvilket land. Jeg satset på England, noe det faktisk ble. Så var det alle spørsmålene som kom fra alle bauer og kanter.

Kommer du til å klare deg alene i utlandet så lenge?
Hvordan tror du det blir?
Skal du dømme mens du er der?
Hva vil du få ut av det?

Dette er noen av de mest stilte spørsmålene. Svaret var enkelt; du er nødt til å spørre meg ette rat jeg har vært der noen uker, før jeg finner ut hvordan det egentlig er å være borte så lenge. Om jeg klarer det, får jeg hjemlengsel, klarer jeg å tilpasse meg et nytt hverdagslig språk, en ny by, kultur og så videre. Etter en måneds tid, har jeg begynt å få svar på alle disse spørsmålene.

Jeg trodde det skulle bli ekstremt utfordrende med språk, siden engelskmenn har en litt annerledes og vanskelig aksent å forstå noen ganger. Jeg trodde det skulle bli tøft å tilvenne seg skole- og jobbsituasjon med tanke på kultur, fagspråk og så videre. Jeg så for meg at det kom til å bli mye tid hvor jeg kom til  sitte inne på rommet hos vertsfamilien og se på film når jeg kommer hjem fra jobb.

Det har faktisk vært lettere å tilvenne seg dette med språk, arbeidskultur, bli kjent i byen og alle de tingene, enn først antatt. Den største utfordringen er faguttrykkene, så jeg sitter og pugger disse som lekser etter jobb ganske ofte. Jeg har sittet en del alene på rommet og sett på film, så der hadde jeg nok rett. Heldigvis har vertsfamilien min flere utenlandske studenter i hus, så jeg er ikke så alene som det kan høres ut som.

Nei, jeg savner faktisk ikke Norge. Jeg savner naturligvis norsk sjokolade og sånne ting, men hvis det er det jeg savner mest etter en drøy måned, er det ikke så veldig ille. Denne biten har gått så bra, at jeg skulle ønske jeg kunne bli her lenger, eller gjøre det til en permanent greie senere i livet. Det vanskeligste var kanskje å forlate nieser og nevøer. Det tror jeg har noe med alderen de er inne i. De er i den fasen i liver, der de begynne rå krabbe, gå og begynne å snakke. Skal jeg være helt ærlig, så var dette den vanskeligste tingen med å dra fra Norge. Å innse at jeg mister mye av denne utviklingen i livene deres, noe som gjør vondt. Det skjer tross alt bare en gang.

Jeg angrer heller ikke på at jeg dro. Det her er en "en gang i livet mulighet", du bare er nødt til å ta. Grip muligheten og det kommer enda flere hvis du oppnår suksess med det du driver med. Jeg er veldig takknemlig for muligheten. Muligheten til å reise og oppleve et nytt land, få jobbe ved en privat idrettsskole og få arbeidserfaring fra et helt annet land.

 




Og til slutt må jeg nesten få lov til å si at jeg er utrolig takknemlig for å ha blitt kjent med disse jentene her!

Reklamefilmen!

For noen uker siden skrev jeg at vi skulle være med i en liten reklamefilm for skolen vi gikk på de to første ukene. Den ble publisert for en uke siden, men det er snakk om at det skal komme en til om ikke så alt for lenge. Konklusjonen er ganske enkel: jeg skal ikke bli noe skuespiller, tror det er best for alle.






Uke 4

Nå har jeg vær her en måned allerede. Tiden går faktisk fortere enn jeg skulle ønsket og jeg er allerede inne i min tredje arbeidsuke. Arbeidsoppgavene har ikke akkurat tatt seg opp heller. Forrige uke satt jeg oppe hos IKT og installerte et eller annet på noen pc-er og en pc tok en time. Hva gjorde jeg i mellomtiden? Jeg måtte sitte og vente.

Så langt har oppholdet vært som en liten berg og dalbane. Det har gått overraskende bra med trivsel og tilpasning, spesielt da jeg selv satt på skolebenken de to første ukene. Etter jeg startet å jobbe har det mer eller mindre vært litt skuffende, med tanke på arbeidsoppgavene. Så langt i dag har jeg sittet to timer på at de skal finne noe jeg kan gjøre. Så langt, ikke vellykket arbeidsforhold.


Smile og være positiv, kan man være selv om det ikke går helt på skinner.

Uke 3

Ukene her renner unna. Jeg har vært her i tre uker allerede. Det er tre uker siden jeg satt som en nervepinne i bilen på vei til flyplassen og helt til jeg kom frem, pluss litt til. Jeg merker allerede forbedring når det gjelder engelsken. Ordforrådet har blitt bedre, grammatikken har blitt litt bedre og uttalen har selvfølgelig blitt på kanten bedre, allerede etter bare tre uker.

Den første uken på jobb har så langt vært litt ensformig. Har kun satt dokumenter inn i personalmapper. Forhåpentligvis skal jeg ikke gjøre det i tre måneder, men noen må gjøre den jobben også.

På tirsdag dømte jeg også min første kamp, i forbindelse med jobben. Det var muligens en av de morsomste opplevelsene jeg har hatt som dommer så langt. Det var 13-åringer tatt i betraktning, så det var ikke noen "big deal" for min del. Det var den nasjonale skoleserien, så spillerne reiser på tvers av landet for å spille en kamp. Bortelaget hadde kjørt fire timer en vei, det vil si at de kjørte bil en hel arbeidsdag kun for å spille fotball. Når de i tillegg setter så stor pris på jobben jeg gjør som dommer, og at de synes det var utrolig gøy at jeg kom fra Norge, var utrolig gøy. Ikke bare spillerne, men også trenerne og foreldrene. Tydelig at vi i Norge har noe å lære av England når det kommer til respekt og forståelse - ikke bare spilleforståelse og at vi må respektere at spillerne kan være spontane i kampens hete, men også at , trenerne og foreldrene har forståelse for dommerens oppgaver som dommer og at det du gjør ikke nødvendigvis er så enkelt heller.

I dag skal jeg være med å organisere paintball med en klasse fra skolen jeg jobber på, i fantastisk solskinn og godt vær. Jeg var ganske forberedt på at det skulle være en del regn her i England, men det har knapt vært regn her de tre første ukene. Den største kontrasten så langt er vel at jeg må bruke full dress på jobb. Det er noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle gjøre, men jeg klager heller ikke.


Middag etter jobb med Fransesca (Italia), Lise Marie (Frankrike) og Alessandra (Italia).


Jobbantrekk for en periode...........


Kysten ved Poole, like utenfor Bournemouth, Har ikke så mye å klage på når det kommer til utsikten.



Uke 2 - snart jobb!

Nå har jeg vært her i to uker allerede. Ganske rart å tenke på at tiden har gått så fort. Hadde siste skoledag i går og det var faktisk litt trist å forlate skolen, selv etter bare to korte uker med omtrent bare halve dager. Uken er i alle fall omme og på mandag begynner jeg endelig å jobbe.

Etter skolen i går hadde jeg et møte med arbeidsplassen jeg skal jobbe på, Bournemouth Collegiate School, som er en privat idrettsskole. Jeg skal innom det meste innen kontorfaget, som for eksempel resepsjonistarbeid, økonomi, IT og så videre. Som en liten "bonus" skal jeg få lov til å være med i noen undervisningstimer og få dømme en del fotball på skolen der. På toppen av kaka, får jeg gratis glutenfri mat og utnytte treningssenteret så mye jeg vil før og etter jobb. Det gjør oppholdet her så å si komplett.

På fredag dro vi ut på byen igjen, og igjen møtte på et par av lærerne på skolen vi gikk på. Den mest underholdende læreren, Andrew, overrasket oss faktisk litt. Han sa at vi har vært en eneste gruppen fra Norge, som har vist entusiasme i timene, som har vært villig til å lære noe - også på eget initiativ, noe som gjorde til at vi har vært en glede å ha i klassen. Det kommer nok også til å bli meget stille der på mandag, for vi var vel den gjengen som også lagde mest lyd og bråk også.


En liten selfie før gårsdagens bytur

 

UKE 1

Nå har jeg vært her i litt over en uke allerede. Jeg har blitt godt kjent med bussruter, ting å gjøre, gode restauranter med glutenfri mat, hvor det lønner seg å handle klær, gaver og så videre. Den lille redselen dagene før jeg skulle reise, når det kom til språk, kultur og dødtid er nesten helt borte. Nå er jeg mer spent. Jeg har en uke igjen på skolen, før jeg skal begynne å jobbe hos Bournemouth Collegiate School i Southbourne. Heldigvis har jeg gangavstand til jobb, så jeg slipper å tenke på busstider og penger til bussen.

Vi i gruppen begynner å bli bedre kjent med hverandre, vi har blitt tryggere på hverandre og det gjør jo også ting litt lettere. Det gjør det mer naturlig å finne på ting etter skoletid, i helger og andre fridager. Vi var en del med hverandre forrige uke, men vi kunne nok klart å utnytte tiden enda litt bedre. Det gikk for det meste i å spise ute på en eller annen restaurant, utforske Christchurch og selve Bournemouth. Når det kommer til glutenfri mat på utesteder her i England, så er det faktisk en ganske vanskelig ting. Flere steder vet de faktisk ikke hva det er, i motsetning til i Norge. Det gjør det litt vanskelig, men det handler egentlig bare om å løse det på bets mulig møte.

I går valgte jeg å gå til Anne Lise og Henriette. Jeg bor i Southbourne og de bor utenfor Christchurch, så det er et lite stykke å gå. Vertsfamilien min tok også inn en annen utvekslingselev fra Tyskland her om dagen, ei jente på min alder.

Ser virkelig frem til de neste ukene!

 
Møtte på den kuleste læreren på the Moon friday night!


Jeg og Julia utforsker Southborne. Heldig som har en "vertsfamiliesøster".




Vi er alle tre fra forskjellige land som bor hos den samme familien.

Filminnspilling!

Du hørte riktig - filminnspilling. Allerede første dagen på skolen ble vi spurt om vi ville være med i en reklamefilm de lager for skolen av byen. Vi har heller ikke fått sett så mye enda heller, så det var greit å få se en del byen i samme slengen som vi leker "filmstjerner". Vi skulle egentlig gjøre det fra en luftballong, som jeg gledet meg veldig til, men dessverre var det for mye vind. I stedet ble det kun filming på bakken og rundt i byen, med en avslutning på byens beste Fish & Chips, spandert av regissøren. Det var jo selvfølgelig helt greit, for sultne var vi, som hadde droppet frokost. Hvert fall noen av oss. Eller okei da, det var vel bare meg.


Passe klare, og litt øving foran kameraet med en selfie!


En litt småkjølig og vindfull dag, men viktig å være positiv for det om.


Lik Bournemouth School of English på Facebook - videoen blir publisert der og!

Videoen blir selvfølgelig lagt ut på bloggen når den er ferdig.

Forskjeller fra Norge

Etter den andre dagen på skolen ser jeg allerede store forskjeller fra skolen i Norge. Ikke bare skolen, men hvordan vi er generelt sett. I går hadde vi English Options: Speaking and Pronunciation, der vi pratet om manerer, høflighet og hvordan man oppfører seg. Her var det elever fra Norge, Slovakia, Argentina, Tyrkia, Frankrike og Spania.

Forskjellene er store, men Norge er faktisk det landet som skiller seg ut mest. I de andre landene er det ganske vanlig å klemme hverandre, kysse hverandre på kinnene når man møtes, uavhengig om man kjenner hverandre eller ikke. I Norge holder det med et håndtrykk og si hva du heter, eller "takk for sist". Det er ingen selvfølge i Norge at vi lar de eldre få ta setet vårt på bussen hvis det er tomt for seter, hjelpe de eldre over overgangsfeltet eller lukke opp døren for andre eller at vi rett og slett gjør ting fora andre på eget initiativ, kun for å være hyggelige. Hvis noen skulle finne på å gjøre det, så er det ikke alltid vi er flinke nok til å sette pris på det heller.

Her i England sier man "thank you" og "please" til absolutt alt. Her blir de fornærmet hvis vi ikke sier takk om noen holder opp døren for deg,. Går du for eksempel på en dagligvarebutikk i Norge, er det faktisk svært sjeldent at de i kassen verken smiler eller sier takk når de får penger av kundene. Skal du på bussen, sier man "to the Square, please". I Norge ville man for eksempel bare sagt "Oslo", betalt, fått billetten og satt seg. Når du får billetten på bussen her, er det utrolig mange som sier "thank you, sir".

Tenk om det var slik i Norge også? Om vi kunne være like høflige mot hverandre, uavhengige om de er pent kledd, går i dress, om man ser bra ut, uavhengige av farge eller om man ser ut som man bor på gata? Her gjøres det ikke forskjell på det, her er man like høflige uansett. De er med på å la alle, hvert fall de fleste, føle seg velkommen i samfunnet. De er ikke mindre høflige mot noen, fordi de bor på gata. Her har Norge utrolig mye å lære, hvert fall av England.

Konklusjonen er vel at vi i Norge er ganske uhøflige, fremfor her og ellers i de andre landene, når det kommer til høflighet, gode manerer og så videre. Verdens beste land å bo i er vi kanskje, men vi har utrolig mye å lære på de fleste andre områder, men kanskje det vi gjør er nok - fordi vi ikke forventer mer eller ikke tenker at det er naturlig å gi mer av seg selv?



Kom til å tenke på denne boken - ikke selve innholdet i boken i seg selv, men overskriften sier det meste - hvert fall for meg.

Avreise og ankomst

Nå har jeg vært i Bournemouth i tre dager. Det har vært tre dager med utrolig mange inntrykk og det er noe man ofte kan bli sliten av.

De siste dagene før avreise var jeg hjemme hos mamma og pappa, fartet rundt og besøkte venner. Torsdag dømte jeg mest sannsynlig årets siste kamp med veileder, på Gjøvik. Ganske vanskelig å tenke den tanken at det er hele seks måneder til neste kamp.



Så kom dagen jeg skulle reise, lørdag morgen på Gardermoen. To timer venting, to og en halv time med fly, to timer med buss fra London til Bournemouth. Da vi endelig kom frem, ventet vi på at kontaktpersonen våres skulle ta med oss til vertsfamiliene vi skal bo hos. Jeg føler meg ganske heldig med vertsfamilien jeg har fått. Ble tatt i mot med åpne armer og blir behandlet utrolig bra. Resten av dagen gikk til soving, enkelt og greit.


Også hadde jeg tydeligvis en lillesøster som ikke synes det var så enkelt å la meg dra. Den klassiske kosemoseklemmen er en grei måte å ta farvel på.

Søndag møttes vi på The Square, der vi skulle få en liten omvisning i byen og få ordnet oss et engelsk nummer. Vi endte opp med å spise, besøke stranden og handlet en del ting før vi tok bussen hjem til hvert vårt hjem.

I dag var første dagen på skolen. Vi møtte opp 0900 og skulle ikke begynne før 1330, fant vi ut. Fikk dermed enda bedre tid til shopping, restaurant og annet moro. På vei hjem endte jeg opp med å sovne på bussen og kom dermed litt for langt. Ventet 20 minutter og betalte 30 kroner for bussen tilbake, som var nabogaten. Imponert? Egentlig ikke, bare normalt.....


Jeg skulle bare ha en jakke, men trengte hjelp av fem jenter for å bli fornøyd.


Prøvde å presse inn alle inni en bildeautomat - med meg i midten selvfølgelig.


Vi var selvfølgelig fornøyde med å sitte bak skolebenken igjen også, det må virkelig nevnes!


Dette er det jeg blir møtt til hver gang jeg skal ned å spise frokost eller middag - helt herlig.


Dette bilde oppsummerer inntrykket av byen og oppholdet så langt.

Vi har vært heldig med fantastisk vær og byen er helt sykt nydelig, gleder meg til fortsettelsen - bildene lyver ikke!


 

Og nei, dette er ikke syden, det er faktisk England.

Reisefeber?

Nå er det drøyt to uker til jeg setter meg på flyet. To uker til jeg starter på et nytt eventyr. To uker til jeg tar fatt på mitt livs største utfordring så langt. Det er drøyt to uker til jeg reiser til England, nærmere bestemt Bournemouth. Det er to uker til jeg tar fatt på 14 uker som lærling på balløya, i forbindelse med Erasmus+ sitt utdanningsprogram. I Bournemouth skal jeg jobbe ved en privat idrettsskole, noe jeg virkelig ser frem til. Jeg er kontorlærling hos Fylkesmannen i Oppland, som er fylkets statlige organisasjon.

Jeg søkte om å få ta disse tre månedene i utlandet rett og slett fordi det er en once in a lifetime experience. Jeg er ganske sikker på at jeg blir mye mer selvstendig, voksen, ansvarlig og at jeg setter ganske stor pris på det jeg har når jeg kommer hjem igjen. Det er tre måneder borte fra all tryggheten, familien og vennene dine. Du må klare deg litt mer på egenhånd, samtidig som du må tilpasse deg en ny kultur, med et nytt språk og så videre. På toppen av det er det en ganske fin ting å ha på en CV, når man skal søke jobber senere.

For ikke å glemme at Bournemouth nylig rykket opp til Premier League!

 

Les mer i arkivet » Desember 2015 » November 2015 » Oktober 2015
Henrik Haugerud

Henrik Haugerud

19, Lillehammer

Kontorlærling som skal på utveksling til England, i forbindelse med et utdanningsprogram som heter Erasmus+. Her kan dere følge mine 14 uker på øya, fra september til nyttår.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits